av Maggie O'Farrell
Alle leserne er enige om at dette er en fin, vakker, merkelig og vond bok.. en bok som reiser spørsmål rundt familiebånd og familieforhold, og som skildrer psykiatriens ubestridte makt på begynnelsen av 1900-tallet.
Dagbladets anmelder skriver dette.
Alle tolket slutten likt, men vi var litt uenige om hva vi syntes om den. Noen av oss likte ikke slutten, og skulle gjerne sett at det endte annerledes, mens andre mente at det var det riktige av hovedpersonen å gjøre. At hun endelig fikk gjort det. (kanskje litt dumt å røpe hva her?)
Vi har lyst til å lese flere bøker av denne forfatteren. Språket var jordnært og uten store krumspring og litterær forfengelighet, men O'Farrell klarte å skape den riktige stemningen og gripe oss med handlingen. Blant annet nevntes en sterk fornemmelse av å nærmest være til stede der handlingen foregikk. Alt skildres så språkmessig enkelt, mens handlingen er voldsom og dramatisk.
Vi skulle gjerne hatt svar på flere spørsmål som meldte seg etter at vi var ferdige med boka, men det var hovedsakelig spørmål rundt personen som i realiteten bare var formidleren - og en konsekvens - av en usedvanlig sterk historie om psykiatri, undertrykkelse og overgrep.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar